Svart Katt med support – Live på Skylten

Det kan kanskje være verdt å holde punken i live en stund til — i det minste så lenge Svart Katt fortsetter å skrive sanger som lukter asfalt, vennskap og sene kvelder. Med rå energi og vemodig driv fanger de minnet om et enklere fellesskap og det trassige håpet om å holde fast på det som allerede er i ferd med å forsvinne.

Som en vemodig, punkete Call Me by Your Name – men i stedet for soldrente Italia og ferskener, males bildet av et Sverige som har forsvunnet. En enklere tilværelse, kanskje fra et småstadsperspektiv, kanskje fra en storbyforstad. Hvem bryr seg? Svart Katt lykkes igjen i å fange noe allmenngyldig: det desperate ønsket om å holde fast ved noe som både du, jeg og alle andre vet allerede er på vei bort.

Gjennom et stadig tilbakevendende “du og jeg” setter bandet ord på et svunnet fellesskap og en tid som er flyktet. Med neven i været og helt foran på barrikadene prøver de desperat å holde fast på minnene før de forsvinner.

Bandet beskriver alt på den nye plata “Tills ingen längre minns” som noe nytt. Visst har lydbildet utviklet seg — mer klaviatur, distede synther og en stemningsfull klarinett — men det mest imponerende er hvor dypt de botner i sine temaer. Hver sang føles som et postkort fra vennskaper som enten ligger tiår tilbake eller bare noen måneder unna. Diffust og samtidig knivskarpt på en måte få norske rockeband lykkes med.